The Brother Moves On
Blå, 31. oktober, kl. 22:00
Fargerike tights og sosialt opprør
Kollektivet The Brother Moves On handler om langt mer enn bare musikk. Det handler om historiefortelling, performance, kunst, politikk og fargerike mønstrete tights. Gruppa kjører en slags løs åpen-dør-policy hvor artister kommer og går: Du er der bare så lenge du gidder og har noe å bidra med, og så finner du på noe annet å bruke tiden din på. Uansett er TBMO sør-afrikansk indie på sitt beste. Musikken inneholder elementer av xhosa (sør-afrikansk folkegruppe) funk, jazz, folk, electronica, dance, ja, det meste.
The Brother Moves On tar for seg klasseproblematikk i Sør-Afrika post- apartheid, og kanaliserer frustrasjonen som har oppstått etter en lang rekke brutte løfter om frihet og velstand i et fortsatt svært delt klassesamfunn. TBMO har angivelig gjort en performance der de har vandret rundt i Johannesburg med en person utkledd som selvmordsbomber i bånd. Om vi får se noe til dette på Blå gjenstår å se.
Fatima & The Eglo Live Band
Jaeger, 31. oktober, kl. 20:00
Sjelfylte krøller
Fatima er født i Sverige, men er basert England. I tillegg til å ha imponerende glinsende krøller, har hun en silkemyk stemme, så full av sjel at Erykah Badu ville blitt svett. I fjor deltok hun på det populære musikkonseptet Boiler Room i London, og i år slapp hun debutalbumet Yellow Memories.
Sammenlikningen med Badu er ikke så altfor fjern. Bandet hennes The Eglo Live Band spiller funky neosoul som Questlove og kompanjongene hans også gjorde for Badu en gang i tiden. Det stopper riktig nok ikke der: Fatima lefler med sjangre som house, lounge, funk, bounce, og andre ting. Hun har opptrådd i alt fra The Royal Opera House til klubben Fabric i London.
Huun-Huur-Tu, Victoria
Nasjonal Jazzscene, 30. oktober, kl. 19:00
Hvordan lyder et tre som faller på de mongolske stepper?
Hvor var du da The Sex Pistols spilte på Penguin Club i Oslo i 1977? Ikke født enda? Ok, men hvor var du da de sibirske strupesangerne Huun-Huur-Tu spilte på Victoria Nasjonal Jazzscene, 30. oktober, 2014? Drakk øl på Café Sara? IKKE OK! Vi håper og tror at Fabian Stang kommer til å være tilstede, høy på mediekula han nylig unnslapp, svaiende med øynene lukket til lyden av sibirske stepper. Se for deg rasling av ikke-eksisterende løv, rare instrumenter du ikke kan uttale navnene på og fyldige barter – der har du Huun-Huur-Tu.
Strupesang er karakterisert ved at man synger en mørk lang tone som base samtidig som man synger en overtone. Huun-Huur-Tu betyr solstråler på mongolsk, og gruppa har blant annet (ikke overraskende) samarbeidet med Frank Zappa, og (langt mer overraskende) Johnny «Guitar» Watson. Uansett vil du ikke gå glipp av muligheten til å ha en utenomkroppslig opplevelse sammen med Fabian Stang.
Marinah
Cosmopolite, 1. november, kl. 20:00
Melankoli og dans?
Du trodde kanskje at det kulturelle Spania kun bestod av flamenco og Pedro Almodovar-filmer? Marinah er en del av fusion-bandet Ojos de Brujo, og som soloartist byr hun på et poppete lydbilde med både sjarm og gust. Debutplata El Baile de Las Horas blander spanske gitarer og lystige danserytmer. Hun henter elementer både fra latin-amerikansk og nord-afrikansk musikk, og om stemmen hennes virker innyndende og sukkersøt, ligger det ofte et element av patos og melankoli og lurer i underflaten. Ingen spansk musikk uten melankoli.
Solokarrieren er i følge henne selv en utforskning av «nye lydbilder og paradigmer». Om du ikke er imponert over hennes svulstige sjargong, vil du i alle fall la deg sjarmere av den eklektiske musikken til Marinah.
Ynglingkonsert med Danny Maroc og Blitz the Ambassador
Parkteatret, 1. november, kl. 17:00
Holmlia og Ghana, hånd i hånd
«Har dere noe for kidsa eller?» Hver gang en småbarnsfar tar ordet «kidsa» i sin munn, er det et tydelig selvbevisst testamente på hvor mye i utakt med tiden man er blitt. Samtidig er de også ganske søte, der de står og fisker etter bekreftelse og ser på deg med håpefulle øyne som stråler av faderlig kjærlighet. Nok om det, det er noe for kidsa på Oslo World Music Festival. Eller det er noe for alle, men Danny Maroc og Blitz the Ambassador spiller i hvert fall på et rusfritt arrangement med fri aldersgrense.
Tungvekteren Danny Maroc stiller opp med hardtslående rap om sosiale skiller og annen styggedom i et tilsynelatende pent og pyntelig Norge. Blitz the Ambassador har røtter i Ghana og USA, og bringer en like samfunnsengasjert rap han startet med i ungdomstiden i New York på tidlig 90-tall, lenge før Cam’rons dekadente rosa pels hadde entret scena. Blitz’ lydbilde har også tydelige afro beat referanser, og han har blant annet gjort låter med Seun Kuti. Pass på at kidsa dine ikke gjør opprør mot skolesystemets opprettholdelse av klassestrukturer når dere kommer hjem etter konserten.
Ebo Taylor
Cosmopolite, 31. oktober, kl. 20:00
Høyt liv og palmevin
Om man lever i pakt med musikken man elsker kan man leve veldig lenge. I hvert fall når musikken er livsbejaende og energisk. Ebo Taylor er kanskje Ghanas Chuck Berry, i den forstand at begge er eldgamle og har vært toneangivende innen sine respektive sjangre. Ebo Taylor har vært en del av den livlige highlife-scenen i Ghana siden 50-tallet. Med jazzete hornseksjoner og intrikat gitarspill gjør highlife-sjangeren det den skal gjøre: Få oss til å danse, høye på livet, og kanskje noe palmevin.
Etter å ha fartet rundt i London på 60-tallet, hvor Taylor og gjengen hans blant annet samarbeidet med Fela Kuti, returnerte han til Ghana for å produsere musikk på egen grunn. På 1970-tallet ble soundet betydelig funket opp, men musikken var stort sett forbeholdt Ghanesere og et knippe afro beat-nerder i den vestlige verden. Den dag i dag gir Ebo Taylor fortsatt ut album, og om du vil oppleve afrobeatens livgivende krefter, bør du komme deg på Cosmopolite 31. oktober.
DJ #10
Du kan ikke slutte nå
Oslo World Music Festival er først og fremst en fest, og hva er vel en fest uten DJs? Mer spesifikt, hva er vel en fest uten 10 kvinnelige DJs? Ok, her kommer de: DJ Nefertiti, DJ La Isla Anita & DJ Julia, DJ Karima, DJ Sunshine, DJ Purpurr Purple, Thea Klingenberg, Iram Haq, Nasim Smile, DJ Vari Loves. Spredd ut på festivalens mange scener bidrar de til å spille opp til fest både før og etter konserter, så det er fullstendig unødvendig å ikke komme fyllesjuk på jobb.
Klubb: DJ Marfox / DJ Nigga
Fox, Dengue Dengue, Dengue
& DJ Karima
Blå, 1. november kl. 22:30
Metallrumper på Blå
Angola og Portugal har opplevd en kulturell symbiose hvor de eksporterer og importerer ideer på kryss og tvers. På Lisboas yrende utelivsscene har DJ Marfox lenge vært en foregangsfigur, og den insisterende musikken vekker assossiasjoner til brasiliansk baile funk og den angolanske kuduro-technoen. Kuduro betyr «hard ass» i Angola, og om du skulle være så heldig å befinne deg på dansegulvet på Blå, vil du antakeligvis kunne glede deg over, og kanskje også frykte, metallrumpene som rikosjetterer rundt deg. DJ Marfox har fått et knippe protegéer gjennom sin lange fartstid. En av dem er DJ Nigga Fox (lol!) som også vil være til stede.
Samme kveld på Blå får vi også oppleve peruanske Dengue Dengue Dengue, som ligger i et litt annet musikalsk landskap. Det hele er en salig blanding av latin-amerkansk cumbia og en minimalistisk techno, og musikken oppfordrer selvsagt også til umoralsk dansing. Den maskebekledde DJ-duoen er kjent for psykedeliske audiovisuelle effekter, så det er nok å glede seg til. Før alt dette vil DJ Karima piske opp stemningen, så det er bare å la seg henfalle til hedonismen.
Ayo
Parkteatret, 30. oktober, kl. 21:00
Enveisbillett til suksess
Historien om tysk-nigerianske Ayo, er en solskinnshistorie om å ta fremtiden i egne hender etter en røff oppvekst. Ayo hadde en mor med rusproblemer, og tilbrakte store deler av barndommen sin på fosterhjem. I stedet for å selv falle i lignende baner har Ayo brukt musikken til å komme seg ut av elendigheten, og lager nydelig neosoul som selv vil sende kyniske menn i 20-årene ned kjærlighetens sti.
I tillegg til egne produksjoner covrer Ayo låter som Trisha Yearwoods «Down on my Knees» og Sixto «Sugarman» Rodriguez’ «I Wonder». Med flere prisvinnende album i bagasjen og produksjonshjelp av Norah Jones-kompanjong Jay Newland, er det ikke småtterier Ayo har utført. Hun har dessuten deltatt på David Letterman, stått side om side på scena med Babyface, og er UNICEF-ambassadør for barns utdannelsesrettigheter. Vi kunne ha fortsatt i en evighet, men velger heller å la musikken prate for seg selv.