Behind the sun

Småplukk fra Trøndelag progverk

Publisert 7. Mars 2014

Med et kvart århundre i bakspeilet, tillater Motorpsycho seg å smile stadig skjevere av sitt eget progrock-oppkok. Det er godt nytt om du liker musikalske internvitser og kanskje ikke fullt så godt nytt om du likte dem da de var litt strammere i maska.

Motorpsycho er Nordens – for ikke å si Nord- og Mellom-Europas – Rush. En progtrio som har gått fra å være elsket og hatet til simpelthen å bli akseptert, eventuelt ignorert, på sine helt egne premisser. De har på sett og vis sluttet å la seg vurdere. Motorpsycho har bygd seg sin egen lille zeppeliner og tøffet avgårde for lenge siden.

I sitt tjuefemte år har Motorpsycho utlevd alt som måtte være av 90-tallets gnisninger med Oslo-rocken. Audun Vinger, som i NATT&DAG målbar Motorpsychoskepsisen på nokså avvæpnende vis er blitt en oppmerksom beundrer av bandet. Denne uka gjestet de Trygdekontoret hvor Thomas Seltzer, en kar som har sagt mer enn én drepende ting om akkurat hva han syns om trondheimsbandet før. Det er, som sagt, som med Rush; om man bare holder fortet og fortsetter å spille bra lenge nok, så senker roen og respekten seg til slutt. Matt Stone sier det presist i Rush-dokumentaren Beyond the lighted stage: «Now you just gotta give it up for them. You just got to. Or else, you’re just being an old dickhead.»

Men, så er det det med stemmen. I Rush er Geddy Lees nasale stemme en lyd som produserer voldsomt med antistoffer hos mange lyttere, samma hvor positivt innstilt de enn måtte være til greia på papiret. I Motorpsychos tilfelle er det særlig Bent Sæthers stemme det koker ned til. Om du skal bli Motorpsycho-fan er du nødt til å finne en eller annen måte å leve med den på. Noen tar den til seg enkelt, for det er ikke det at Sæther har en stemme det er umulig å like, den er bare mulig å mislike og når folk en i hine hårde dager var bittert uenige om Motorpsycho var verdens beste norske rockeband eller et insisterende, usexy nerdeorkester, var Sæthers vokal brennpunktet.

Motorpsychofans har hatt flere måter å forholde seg til den krangelen på. En svært vanlig respons har vært at, om du ikke liker vokalen og syns det ødelegger, da har du ikke skjønt noen ting. En annen er at stemmeprakt ikke er alt – og at det uansett ikke hadde funket med en mer vokalistisk sanger. Her kan det, den dag i dag, dukke opp anakronistiske slippery slope-eksempler som Mike Patton, Chris Cornell og andre tullekopper, hvilket er en usaklig måte å besvare en nokså rimelig innvending på. Folk som ikke digger nebbet Sæther synger med ber ikke nødvendigvis om at eller annen ultravokalist med masse krumspring skal ta plassen hans. Det de ønsker seg er simpelthen en vokalist som gjør et litt ryddigere arbeid av de ambisiøse melodiene Sæther skriver.

For det er det som er tingen – den dag i dag skriver han melodier som ikke er tilpasset sin egen stemme. Bent Sæther skriver melodier for store stemmer, de er fulle av episke sveip og gapende affektintervaller som spiller svake stemmer fullstendig ut av fasong. Med litt godvilje kan man si at det er noe heroisk over måten Sæther gjennom 25 år har laget musikk som synes designet for å sette vokalen hans i et lite flatterende lys, og hvis flere Motorpsychofans bare hadde vært diplomatisk anlagt til å innrømme at det er litt nedtur at leadvokalen lager hakkemat av en god del sterke øyeblikk, så hadde kanskje flere bitt på, hvem vet. Det er uansett irrelevant nå.

For noe har skjedd med Motorpsycho. Noe i musikken deres har endret seg. Ikke på et overfladisk stilmessig nivå – der har jo konstant endring vært en bortimot insisterende norm. Nei, den musikalske overflaten har i grunnen stivnet litt til. Etter årevis med hamring på dørene fant Motorpsycho sin jazz for en stund tilbake, et sted mellom granittgubberiffene og det elektriske ingenmannslandet Miles Davis pekte ut på begynnelsen av 70-tallet. Derfra trenger de knapt strekke seg etter resten av de musikalske basisvarene, de alltid nærværende indie-ledemotivene og dronepartiene.

For samme hvor gjenkjennelig vågalt den ovennevnte sjangermiksen enn høres ut, er det pussig hvor holdt bandet har endt opp med å låte. Den klassiske 90-tallsrekka med album var fulle av låter med en tydelige emosjonelle motiver, hvor det triste, det glade, det bittersøte og det agressive ble fortalt i store ord og primærfarger. Sånn er ikke “nye” Motorpsycho. Det er alltid litt av det ene i det andre, det er som om de har forsøkt å flate ut alle bølgedalene for å tillate en jevnere strøm av musikalsk lekenhet.

En musikk som forsøker å holde så mange stier åpne så lenge som mulig vil ofte lene seg ut i ambivalensen. Følelsen av nødvendighet er ikke like lett å etablere når “alt” kan skje. Og nødvendighet var noe gamle Motorpsycho hadde masse av. I Håkon Gebhardts velmaktsdager bak batteriet var konsertene preget av lange, uavbrutte og ubønnhørlige kurver som ble meislet ut, hele konsertopplevelsen dreide seg om å oppnå en slags eufori etter å ha blitt dratt igjennom Motorpsychostempelet gang på gang. Vortex Surfer, som i mange, mange år hadde æren av å avslutte så godt som hver konsert, presenterte argumentet i kortformat. Motorpsycho var et band som skulle ta deg store, rørende steder i låtene sine. Det har endret seg, patosen i melodiene er blitt erstattet med noe tvetydig og høyreist.

Idet Motorpsycho slo seg til ro den stilmessige likevekten på overflaten av musikken, var det som om de kunne dykke dypere nedover, inn i mørkere og seigere guffe. Motorpsycho gikk fra å være et band som kvernet til å bli et band som faktisk groover. Det er fristende å si at bandet med trommisbyttet kryssa Atlanterhavet, det er bare ikke så lett å bli enig med seg selv om det var fra Storbritannia til USA eller andre veien.

Trommeslager Kenneth Kapstad og gitarist Hans Magnus Ryan er et lykkelig par. Det er som om Kapstad skaper et enormt rytmisk spillerom gitaren kan jobbe i, og der spillet før var lineært og så godt som alltid lå i en slags paralellgang med det bassen og trommene gjorde, tillater det seg større, mer originale gester nå. Trommene og gitaren drar ut på tur mens Sæthers bass forblir i navet der den durer og går mens den doserer ut de små rytmiske nappene og fintene som holder det verste derivative stoner-snerket på forholdsvis trygg avstand.

Uten at man skal lese alt for mye inn i instrumentoversikten fra coverene, virker det som om Snah har gått fra å være en multiinstrumentalist i studio til å bli en solist som kun forvalter dette ene rommet i musikken, et rom som til gjengjeld er gedigent.

På Behind The Sun, som på den forrige skiva, deler Snah det rommet med Reine Fiske. Fiske er en underlig, syrete og eksplosiv gitarist som trekker helt andre tråder gjennom 60- og 70-tallsveven enn det Snah gjør. Han kan i øyeblikk høres ut som en tidlig Zappa eller, gulp, strekke seg lenger inn på Hendrix-territorier enn de fleste gitarister gjør. Til å være en så stor skikkelse som det Hendrix er innenfor gitarisme, er det påfallende sjeldent man hører ting som faktisk minner om ham.

I Fiskes tilfelle tror jeg det har å gjøre med hvor tilsynelatende fritt han beveger seg over underlaget samtidig som hele flukten er anspent og springfjæraktig, som om gitarsoloene hans alltid er på nippet med å revne. Hendrix var den første rockgitaristen som lettet fra landjorden. Reine Fiske er en av de få gitaristene som i øyeblikk kan gi deg følelsen av at du er vitne til at det skjer for aller første gang igjen. Dermed ikke sagt at han får det til å se enkelt ut – påfallende mange liveberetninger fra konserter med Dungen og Motorpsycho forteller om en gitarist som er i konstant stillingskrig med de gamle, labile echolette-maskinene han sverger til i oppsettet sitt. Man skal ikke nødvendigvis legge altfor mye i hvordan musikere ter seg på scenen, men Fiske har det med å dra med seg en liten, påtagelig gråværssky opp dit. Sammen med Snah, som oser så mye progsindighet som bare en kar med useriøse mengder hårvekst og dyr gitarlyd kan gjøre, danner de et formidabelt og umake gitarpar.

Der Fiske var en åpenbar gjest på det forrige albumet og svevde rundt bandkjernen med teksturene sine, er han nå blitt en integrert del av trøndermaskineriet. Bent Sæther formulerte det på veldig Bent Sæthersk vis i et radiointervju der han sa at Motorpsycho nå stolte på at Reine kunne utføre sin del av idiotoppgavene. Krappe bevegelser og presise, tilmålte utbrudd fra gitarene driver låtene. Tellekantene er skarpe, det er en til tider pertentlig ryddighet der som trengs om det skal være noe plass igjen til det som er “nye” Motorpsychos soniske bumerke: En svær, dominerende trommelyd.

Vokalen blir løst på samme måte som den har blitt løst siden Kapstad ble med i bandet. Gjennom to- eller trestemte melodier. Et godt vokalarrangement kan omdanne tynne stemmer til et robust element det går an å gjøre noe rundt. Det er godt tenkt, stødig utført, men igjen er det noe med de stadig skiftende lagene av vokal som forteller oss at bandets jeg er vanskeligere å komme innpå enn noen sinne.

Spørsmålet som lytter blir om man ønsker seg inn dit igjen eller om man vil bli med Motorpsycho videre i runddansen rundt seg selv. Det er like vanskelig å se et sluttpunkt for bandet som det er å se et neste stort steg for dem. Det de gjør er spesielt, det er veldig få grupper som driver powertriosoundet så langt, og som låter så som seg selv når de låter klassisk. De vokter hemmelighetene sine med små, skjeve smil.

Det gjenspeiler seg litt i totalpakken også. Coverarten, som i 15 år føltes utførlig integrert i det som skjedde på hver skive, har nå antatt en litt mer tilfeldig, hva-i-heite-huleste-er-det-de-driver-med-oppe-i-Trøndelag-aktig rolle. Behind The Sun ser nesten ut som en spøk, eventuelt et forsøk på å realisere clip artens okkulte potensiale.

Høydepunktene på «Behind The Sun» kommer i denne anmelderens ører midtveis uti, i form av instrumentallåten «Kvæstor (incl. Where Greyhounds Dare)» og «Hell, part 4-6: Traitor /The Tapestry / Swiss Cheese Mountain». Dette er, som titlene mer enn antyder, låter breddfulle av skjelmske små blunk og intrikate unødvendigheter. Du er på alle måter i trygge hender, og om det høres litt voksent og kjedelig ut, så stemmer det også. Om du foretrekker det ramme alvor framfor (riktignok gode) musikalske pappavitser, er kanskje ikke Motorpsycho ditt band lenger. De har i grunnen ikke vært det på en god stund.

Men at norsk rocks fremste voktere av prog-flammen ikke lenger tar seg selv så voldsomt seriøst, betyr ikke at du ikke bør gjøre det. Til det er de for unike, det er som en kompis (som ikke er noen stor Motorpsycho-fan), sa det: «Hvert land i den vestlige verden har et Ricochets, ikke sant. Men det finnes bare ett Motorpsycho. Forøvrig flaks for Norge at vårt Ricochets var bra, men det er verken her eller der i denne sammenhengen.»